Lymfesystemet er et transportsystem som jobber sammen med blodomløpet i kroppen. Blodomløpet er et lukket system som består av arterier og vener. Arteriene tilfører kroppens organer næring og oksygenrikt blod. Venene transporterer bort slaggstoff og oksygenfattig blod.
Lymfesystemet er oppbygd på nesten samme måte. Det består av større og mindre årer, men de tilhører ikke et lukket system og starter blindt i vevet. Lymfesystemet transporterer overskudd av væske som ikke har blitt med i blodsystemet, det transporterer også store molekyler som proteiner eller store celler (kreftceller/bakterier). Før lymfevæsken går tilbake til venene i blodsystemet blir den renset. Dette foregår i flere hundre lymfeknuter rundt omkring i kroppen, disse er viktige for vårt immunforsvar.
Hvis det oppstår en skade i lymfesystemet, så fører det til at det blir liggende væske og proteiner i vevet som igjen fører til at en kroppsdel hovner opp, dette blir kalt et lymfødem.
Det finnes to typer lymfødem, primært og sekundært. Primært lymfødem oppstår på grunn av en medfødt defekt i lymfesystemet. Denne type lymfødem kan være medfødt , eller det kan komme senere i livet. Primære lymfødem er oftest arvelige.
Sekundært lymfødem oppstår når et friskt lymfesystem blir skadet. Årsakene kan være, operasjon, stråleskader, slag, brudd, infeksjoner,spredning av kreft.
Utvikling av et lymfødem
Lymfødem kommer vanligvis gradvis, dette på grunn av kroppens evne til å kompensere. De første symptomene er ofte tyngdefornemmelse, at man blir lett sliten i armen eller benet, hevelsen er i første fase ikke synlig. Det kan også oppstå lymfødem i hode og hals. Senere kan det sees fordypning i vevet ved fingertrykk, men hevelsen går ned i løpet av natten eller når ekstremiteten legges høyt. Deretter går det over i den fasen som bygger om væsken til bindevev, og dette er spesielt ved lymfevæske som inneholder proteiner. I denne fasen kan man ikke lenger lage avtrykk i vevet, og hevelsen går ikke tilbake om ekstremiteten legges høyt.
Hvis lymfødemet etter dette blir ubehandlet så vil det gå over i en fase der det kan komme til store endringer. Hevelsen fører til stort omfang, vevet blir tykt, hardt og mørkere i fargen, og det kan oppstå sår, denne fasen blir kalt elefantiasis.
Behandling av lymfødem
På grunn av at et lymfødem forverres i de ulike stadiene, så er det viktig å starte behandlingen så tidlig som mulig.
Komplett fysikalsk lymfødembehandling består av to faser
1. fase – Redusere hevelsen så mye som mulig.
2. fase – Bevare og forbedre resultatene fra fase 1.
Den første fasen i komplett fysikalsk lymfødembehandling går over to til seks uker, og består av :
Hudpleie :
Fuktighetskrem, forebyggelse av soppinfeksjoner, beskytte hudoverflaten motinntrengning av bakterier.
Manuell lymfedrenasje:
En spesiell form for massasje, som har en rytme og trykk som stimulerer sammentrekningene i lymfekarene. Dette forbedrer lymfesirkulasjonen, og leder væsken over til andre områder i kroppen der lymfeknuter og årer fungerer.
Kompresjonsbehandling : Ved lymfødem fungerer ikke lymfekarene normalt, og trykkforskjellene er i ulage, slik at det samler seg væske i vevet. Gjennom bandasjering går man inn og erstatter det ytre vevstrykket. Under denne fasen blir det brukt kortelastiske bandasjer som gir god motstand til muskelpumpen ved bevegelse, men som gir et lavt hviletrykk. Dette gjør at man kan bruke denne bandasjen natt og dag, og det gjør at intensivbehandlingsfasen blir ekstra effektiv.
Når man har oppnådd mest mulig reduksjon i armen eller benet så blir det tatt mål til en spesialtilpasset kompresjonsstrømpe.
Øvelser : Det bør gjøres øvelser flere ganger daglig. Hvilke øvelser er avhengig av hvor på kroppen hevelsen sitter. Øvelsene bør helst gjøres med kompresjonstømpe eller bandasje, da dette gir bedre effekt på tilbakestrømningen.
I fase 2, skal man bevare og kanskje forbedre resultatene fra fase 1 i behandlingen. Fase 2 består av : hudpleie, vedlikeholdsbehandlinger hos fysioterapeuten hvis det er nødvendig, kompresjonsstrømper / vedlikehold ,aktivitet og øvelser.
Lymfødem er en kronisk lidelse, dvs. at man må leve med dette hele livet. I hvor stor grad det blir plagsomt er svært individuelt, men at man kommer tidlig til behandling, og at man følger behandlingsregimet er viktige faktorer.
Les mer - Ann Nesser